En gang for lenge siden, det må ha vært i 1948 eller 1949, landet et Norseman sjøfly fra Luftforsvaret i Sørlandsvika på Værøy. Om bord var bl.a. oberst Ole Reistad og løytnant Karlsen fra Bodø. Dette var første gang en flyvemaskin kom til Værøy, og for folket her ute som gjennom århundrer hadde vært knyttet til sjøen, var det nok uvant å vende oppmerksomheten mot himmelen.

Men endringer var på gang. Allerede fra 1935 og hver sommer frem til krigen hadde det vært drevet sjøflyruter i Nord-Norge. Under krigen gikk sivil norsk flytrafikk i dvale, men sjøflytrafikken ble gjenopptatt da freden kom. Samtidig gikk myndighetene i gang med å legge planer for fremtiden. I 1949 forelå innstilling til en landsplan for bygging av flyplasser og sjøflyhavner i Norge. I innstillingen argumenteres det for at alle stamruter, også den på Nord-Norge, baseres på landfly. Kommisjonen er imidlertid oppmerksom på at det i en overgangsperiode fortsatt vil være behov for sjøflyruter i enkelte deler av landet.

1950- og 60-årene skulle bli en gullalder for flyplassbygging i Norge og ikke minst skyldtes dette økonomisk støtte fra NATO. I 1952 ble Bodø som første landbaserte flyplass i Nord-Norge innlemmet i et nasjonalt landsdekkende stamrutenett. Deretter fulgte Bardufoss i 1956, Alta, Banak og Høybuktmoen i Kirkenes, alle i 1963, og Tromsø (Langnes) i 1964. Parallelt med byggingen av landflyplasser fortsatte trafikken med sjøfly langs kysten sommerstid.

Til Værøy startet Widerøe charter- og ambulanseflyging i 1950-årene med Single Otter sjøfly. Om bord var det plass til ti passasjerer. I midten av 60-årene finner vi samme selskap i sving med en charterrute mellom Værøy, Røst og Bodø. Ruten ble fløyet to, tre ganger i uka sommerstid med Single Otter. Værøy og Røst kommuner garanterte for driften. På Værøy landet flyene i Sørlandsvågen og passasjerer og besetning ble satt i land med robåt. Et velkjent syn på Værøy i disse årene var ellers Ragnar Johnsen som drev taxiflyging og andre oppdrag med sitt lille Cessna-fly.

I 1960-årene vokste kravet fra reisende om at Værøy måtte få regulære luftforbindelser med fastlandet. Alternativet var elendig. Lokalbåtene gikk langsomt og Vestfjorden var ikke å spøke med. Det hendte at anløp måtte sløyfes. I verste fall kunne det ta flere døgn å komme seg fra Værøy til Bodø.

Slutten av 1960-årene bar bud om en ny giv for bygging av flyplasser i distrikts-Norge. De fire første kortbaneflyplassene sto ferdige på Helgeland i 1968. Deretter fulgte Lofoten og Vesterålen med flyplassene Leknes, Svolvær (Helle) og Stokmarknes (Skagen) i 1972. Værøy ble stående utenfor det kortbanenettet som tok form i nabodistriktene. I stedet ble det satset på helikopter. Fra 1970 til 1973 drev Helikopter Service flyginger mellom Bodø, Værøy og Røst. Ruten ble fløyet tre dager i uka hele året, men var likevel ingen fullgod løsning. Helikoptrene, som var stasjonerte i Bodø, hadde redningsoppdrag som første prioritet. Skjedde en ulykke, ble trafikken til Værøy og Røst kansellert uten varsel.

I september 1973 åpnet Widerøe’s Flyveselskap regulær ruteflyging med helikopter på trekantsambandet Bodø, Værøy og Røst. Helilift sto som operatør med sine Sikorsky S 58. Noen år senere kom selskapet Offshore inn som operatør med Bell 212 helikopter.

Hanna Bakken-jordet på Sørlandet i Værøy ble benyttet som helikopterplass. Knapt noe annet sted i Norge var det mulig å oppleve luftfart så tett innpå dagliglivet. Dette var i tillegg den eneste regulære ruten som ble fløyet med helikopter.

Landingsplassen på Hanna Bakken-jordet. Foto: Ukjent

Hva med fly og flyplass? I slutten av 60-årene hadde myndighetene satt i gang utredning av kortbaneflyplass på Værøy, men like fra begynnelsen skapte meteorologiske forhold bekymring. Utredningsfirmaet Luftfartskonsulenter A/S påpeker i sin rapport fra 1968 at Værøy er "meget værhårdt" med overveiende vestlige vinder, noe som kunne skape vansker for flytrafikken.

I dette og senere utredningsarbeider, ble tre flyplassalternativ drøftet: Kvalnes, Røssnesvågen og Nordlandet. En rapport fra Meteorologisk Institutt fra 1973 konkluderer med at Nordlandet "peker seg klart ut fremfor de to andre", meteorologisk sett. Ulike prøveflyginger tydet imidlertid på det motsatte, men meteorologene hold fast ved sine vurderinger. Nordlandet var dessuten det rimeligste alternativet.

Befolkningen på Værøy var jevnt over fornøyd med det eksisterende helikoptertilbudet som det var blitt godt vant med. Det var tvilsomt om regulariteten med fly kunne bli like høy. Luftfartsverket hadde i sine utredninger kommet frem til en regularitet på noe under 90 prosent. Til sammenligning var regulariteten for den eksisterende helikopterruten på nesten hundre prosent. I et møte mellom deltakere fra Nordland fylkeskommune, Luftfartsverket og kommunene Værøy og Røst i 1984, argumenterte leder for Værøy kommunikasjonsnemd, Dag Sørli, for å revurdere om Nordlandet var egnet for en flyplass, eventuelt om det var bedre å beholde helikoptertrafikken. Røst kommune presset imidlertid på for fly, og da måtte Værøy bli med siden de var knyttet til samme rute. Det kunne ikke bli snakk om både fly og helikopterrute.

I et nytt møte mellom fylkeskommunen, Luftfartsverket og kommunene Værøy og Røst i 3. mai 1984 meddelte Værøys daværende ordfører, Asmund Berg, at kommune etter et offentlig møte nå aksepterte Nordlandet. Møtet betraktet etter dette valget av flyplass som avklart.

Åpning av Værøy lufthavn 1.juli 1986. Foto: Ukjent

1. juli 1986 ble Værøy lufthavn, Nordlandet, åpnet av daværende Samferdselsminister Kjell Borgen. Samme dag ble det også åpnet kortbaneflyplass på Røst, og Widerøe startet ruteflyging. Selskapets Twin Otter-fly var kjent som en hardhaus som tålte juling fra mange slags vær, og som kunne lette og lande fra svært korte rullebaner. Rullebanen på Værøy holdt standard kortbanemål med en lengde på ca 800 meter. På lufthavnen var det i tillegg ekspedisjonsbygg med tårn, og driftsbygning for kjøretøyer og utstyr. Den totale prislappen var på vel 40 millioner kroner.

Det skulle snart vise seg Nordlandet var vindutsatt. Fallvinden rundt den 400 meter høye Nordlandslubben var lumsk. I 1989 skjedde det en nestenulykke, og 12. april 1990 havarerte et Twin Otter over åpent hav kort tid etter avgang. Ulykken kostet alle fem om bord livet, og lufthavnen ble midlertidig stengt. Folk på Værøy var splittet i synet på om lufthavnen skulle åpnes igjen, eller legges ned.

17. januar 1992 besluttet Samferdselsdepartementet å stenge lufthavnen permanent. Luftfartsverket satte i gang å utrede en alternativ flyplassløsning på Værøy. Røssnesvågen ved Kvitvarden og Kvalnes ble vurdert, men detaljerte undersøkelser av vindforhold viste at ingen av disse alternativene kunne oppfylle Luftfartsverkets krav til regularitet. Fremtiden for lufttransport til og fra Værøy sto nå på spill. Samferdselsminister Kjell Opseth så for seg at hurtigbåt kunne løse transportbehovet.

1. august 1993 ble det startet helikopterflyging til Bodø med utgangspunkt i den gamle helikopterplassen på Hanna Bakken-jordet. Ruten var midlertidig og ble drevet uten tiskudd fra staten, men med støtte fra Nordland fylkeskommune. For dem som hadde kjempet for en stabil luftvei til Værøy, var kampen likevel ikke over ennå. Det gjaldt å sikre en permanent helikopterrute som en del av kortbanenettet.

Første steg ble tatt i 1995. Da ble helikopterruten innlemmet i kortbanenettet. I en stortingsmelding samme år om "Statens engasjement i regional luftfart" gikk Samferdselsdepartementet inn for at staten skulle ta ansvaret for transporttilbudet til Værøy. Departementet bemerket at løsningen neppe kunne være en ren sjøverts forbindelse. I Luftfartsverket ble mulige lokaliseringer av en ny permanent helikopterplass utredet. I første omgang sto valget mellom den gamle dampskipskaia og Kvalnes. Senere kom også Torvvågen ved Kvitvarden og Tabbisodden ved Kvitvarden med i vurderingen.


Arbeidere i gang med den nye helikopterhavna. Foto: John Magnus Jensen

Resultatet ble slik vi kjenner det i dag med en permanent helikopterplass på Tabbisodden. Anleggsarbeidet startet sommeren 1996. Staten ved Luftfartsverket sto som byggherre og betalte gildet. Den høytidelige åpningen av Værøy helikopterplass fant sted 15. februar 1997 og helikopterhavnen ble dermed innlemmet i det øvrige regionalnettet.

Regulariteten på Værøy helikopterhavn var i 2009 på 98,2%

Rullebanen og bygningene på Nordlandet finnes fortsatt 2010 og eies av en dyreglad familie. Bygningene brukes til bolig og sjokoladefabrikk, mens hund og katt, kaniner og geiter boltrer seg på det som en gang var rullebanen på Værøy.


Første landing på den nye helikopterhavna. Foto: John Magnus Jensen


Værøy lufthavn i 2010. Foto: Bernt Olsen-Hagen